Løkurt er en toårig, opprett planteart i korsblomstfamilien (Brassicaceae), og blir mellom 20 og 100 cm høy.
De nedre bladene er hjerte- eller nyreformede, mens de store, tynne stengelbladene er hjerteformede, grovt tannete, glatte og blanke. Begge bladtyper har lange bladskaft, noe som klart vises til i artsepitetet (se forklaring nedenfor).
Løkurt blomstrer i mai-juni med hvite, 4-tallige blomster (4-6 mm lange) med 2-3 mm lange begerblad. Skulpene (frukttype dannet fra to fruktblader) er 3-6 cm lange og omtrent 2 mm tykk, og sitter på 3-6 mm lange fruktskaft som er like tykke som selve skulpen. Skulpen er butt 4-kantet, og hver halvdel inneholder kun én rad med frø.
Planten er lett å kjenne igjen med sine store, tynne, grovt sagtannede blader, men også på grunn av at hele planten lukter svakt av hvitløk. Hvitløkslukten er spesielt fremtredende dersom bladene eller røttene knuses, og sies å kunne sette smak på melk, dersom kyrne beiter av den. I tidligere tider ble den solgt under navnet Alliariæ herba, og ble brukt som middel mot tett nese, urindrivende middel, men også i maten som topping til grønkål og sauser. (Retzius, 1803). Alle plantedeler er spiselige.
Løkurt vokser i næringsrik moldjord i halvskygge, og vi finner den i strandskoger, hekker, bryn, parker, hager, berghyller og veikanter. I Norge er planten vanlig i kyststrøk fra Oslo til Nordland.
