Løkurt er en toÃ¥rig, opprett planteart i korsblomstfamilien (Brassicaceae), og blir mellom 20 og 100 cm høy. 

De nedre bladene er hjerte- eller nyreformede, mens de store, tynne stengelbladene er hjerteformede, grovt tannete, glatte og blanke. Begge bladtyper har lange bladskaft, noe som klart vises til i artsepitetet (se forklaring nedenfor).

Løkurt  blomstrer i mai-juni med hvite, 4-tallige blomster (4-6 mm lange) med 2-3 mm lange begerblad. Skulpene (frukttype dannet fra to fruktblader) er 3-6 cm lange og omtrent 2 mm tykk, og sitter pÃ¥ 3-6 mm lange fruktskaft som er like tykke som selve skulpen. Skulpen er butt 4-kantet, og hver halvdel inneholder kun én rad med frø.

Planten er lett Ã¥ kjenne igjen med sine store, tynne, grovt sagtannede blader, men ogsÃ¥ pÃ¥ grunn av at hele planten lukter svakt av hvitløk. Hvitløkslukten er spesielt fremtredende dersom bladene eller røttene knuses, og sies Ã¥ kunne sette smak pÃ¥ melk, dersom kyrne beiter av den. I tidligere tider ble den solgt under navnet Alliariæ herba, og ble brukt som middel mot tett nese, urindrivende middel, men ogsÃ¥ i maten som topping til grønkÃ¥l og sauser. (Retzius, 1803). Alle plantedeler er spiselige.

Løkurt vokser i næringsrik moldjord i halvskygge, og vi finner den i strandskoger, hekker, bryn, parker, hager, berghyller og veikanter. I Norge er planten vanlig i kyststrøk fra Oslo til Nordland.