Stillits er en ca. 14 cm lang, fargerik fink med en vekt p√• rundt 24 gram. Arten finnes i det meste av Europa √łstover til Kaspihavet, og finnes ogs√• i norvestre Afrika.

Hannen og hunnen er like. Fuglen er umiskjennelig med sitt r√łde ansikt og ellers svarthvite hode. Ryggen er gulgr√łnn, mens buken og overgumpen er hvit. Vingene er svarte med et sv√¶rt tydelig, bredt, klargult vingeb√•nd som ogs√• er synlig p√• sittende fugl. Stjerten er svart med hvite flekker.

Nebbet er langt, beinhvitt og ganske spisst.

Stillits hekker i kulturlandskap med l√łv- og blandingsskog. Reiret plasseres godt skjult i en kl√łft noks√• langt ute p√• en grein. De 4-6 bl√•hvite eggene med r√łdbrune flekker ruges i 12-13 dage av hunnen alene. Ungene er flygedyktige etter 13-18 dager. Foreldrene mater ungene med insekter den f√łrste tiden etter klekking, men b√•de juvenile og voksne individer lever hovedsakelig av fr√ł fra kurvplanter som f.eks. tistler og l√łvetenner, men ogs√• av fr√ł fra ulike arter av l√łvtr√¶r.

Lokkelyden er en trestavet, muntert, tikkelitt. Sangen er noks√• lavm√¶lt og beslektet med gr√łnnsisikkens, og best√•r av raske triller og mjauende toner i kvitrende serier.

Stillitsen er en delvis trekkfugl, og overvintrer i Vest-Europa, men mange fugler overvintrer ogs√• langs kysten v√•r og streifer rundt i mindre flokker p√• jakt etter f√łde. Fram til 1949 hadde det bare blitt registrert ett hekkende par i Norge, ved Oslo i 1911. Fra 1950-tallet har den derimot √łkt i antall og finnes n√• hekkende rundt Oslofjorden, p√• S√łrlandet og i Rogaland. Den norske bestanden vurderes til √• best√• av mellom 5000 og 9000 par.

Arten kan deles inn i 12 underarter fordelt p√• to distinkte klader; veststillitser (carduelis) og √łststillitser (caniceps). Nominatformen C. c. carduelis hekker i det meste av Europa, og er den som finnes i Norge.