Sanglerke er en 16-18 cm lang, bakkelevende spurvefugl i lerkefamilien og er litt større enn for eksempel gråspurven.

Utseendemessig er arten nokså lik de mindre hei- og trepiplerkene. Den har gråbrunspraglet overside med streket brystparti på beigebrun grunn, mens buken er hvit. Hannen kan reise en kort topp på issen. Begge kjønn er ellers nokså like. Typisk for lerkefugler er den lange og rette bakkloen, samt de brede, avrundete vingene.

Sanglerke ses oftest på åkrer og i veikanter om våren og vil når man nærmer seg ofte trykke, for deretter å fly lavt over bakken med flagrende vinger og utspilt stjert. Det sanglerken måtte mangle av utseende, tar den igjen når det gjelder sangen. Fuglen har en utholdende, stillende sangflukt, og er en fremragende sanger. Sangen framføres mens den med flagrende vinger stiger til en høyde av opptil 100 meter over baken, hvor den blir hengende stille, for så å sakte dale mot bakken mens den framfører sine klare, trillende toner. Strofene varer i alt fra 3 til 15 minutter og fremføres fra morgengry til sent på kvelden langt inn i juli måned, og må sies å være ett av våre sikreste vårtegn.

Hekkingen foregår i perioden februar-juli. Reiret plasseres på bakken i en tue av gress. De 3–5 gråhvite eggene med små brune flekker ruges av hunnen i 11–12 dager. Ungene holder seg i reiret i 8–10 dager, men kan fly først i en alder av 18–20 dager. Fuglen hekker i det meste av Europa og Asia, i Norge hovedsaklig i jordbruksområder på Østlandet, langs kysten av Sørlandet og nordover, og er vanlig nord til Trøndelag. Mer spredt finner vi den i Nordland, og den er sparsom i Troms og Finnmark. Sanglerke foretrekker dyrket mark, hei og strandenger langs kysten.

Sanglerke er en trekkfugl og tilbringer vinteren i Vest-Europa, dit den trekker i september-oktober. Den ankommer så våre sørlige landsdeler allerede i februar–mars, Finnmark i april. Enkelte individer overvintrer sør på Vestlandet.