Krikkand er med sine 200-300 gram og et vingespenn på omtrent 59 cm vår minste gressand. Fuglen blir også kalt lortand og pyttand.

Fuglen hekker i b√•de fersk- og brakkvann i sv√¶rt s√• ulike biotoper, helst i n√¶ringsrike sj√łer med frodig kantvegetasjon og sm√• tjern i lavlandets skogsterreng til vierbeltet p√• h√łyfjellet, men ogs√• langs elvebredder og kyster.

I praktdrakt er hannen gr√•brun med r√łdbrunt hode med et gr√łnt felt fra √łyet til nakken som er smalt gullkantet. Sidene av undersiden p√• stjerten er klart gul med en svart kant. Det l√łper en vannrett stripe langs den gr√• kroppssiden. Hunnen er p√• sin side gr√•spraglete, og er til forveksling lik stokkand-hunnen, men har spinklere nebb. Begge kj√łnnene har et klargr√łnt vingespeil.

Reiret plasseres godt skjult p√• bakken i skogsmark. Hunnen legger her 8-12 kremgule egg som ruges ut av henne alene i ca. 23 dager. Etter klekking s√łker b√•de hunnen og ungene til n√¶rmeste vann. Ungene blir flygedyktige f√łrst etter 25-30 dager.

Krikkand er en trekkfugl i v√•re omr√•der og overvintrer i Vest-Europa, som oftest i den s√łrlige delen av nordsj√łlandene. Den kan v√¶re sv√¶rt tallrik, og ses ofte i store flokker i lavlandssj√łer og viker ved havet etter klekkingen.

Lyden er hyppig plystrende. Hannen har et ringende krrrik, mens hunnen er noe hesere og lysere i tonen. Det er trolig lyden som har gitt arten navnet krikkand.