Ringdue er en stor art i duefamilien, og er med en vekt på 400-600 gram vår største due. Fuglen er opptil 45 cm lang med et vingespenn på 65-80 cm. Arten hekker i skog i hele Europa, Nord-Afrika og Sentral-Asia.

Fuglen er lett å kjenne igjen på det store, hvite feltet på halssidene. Ellers er fjærdrakten gråblå med grønnskimrende innslag, spesielt i nakken. Brystet er rosa til rosabrunt, og undersiden er lysegrå. I flukt er de karakteristiske, hvite tverrbåndene på vingene godt synlige. Kjønnene er like.

Ringdue kan i flukt skilles fra sin nære slektning skogdue (P. oenas) ved roligere vingeslag, sin større størrelse og lengre stjert. Dersom den skremmes opp, stiger den kort og bratt, for så å glidefly skrått nedover med stive vinger og utspilt stjert.  Den klaskende vingelyden ved oppflukt, fungerer som varsellyd. I hekketiden uttaler ringdue et hult, hest, og dempet "dooh-doo". Sangen er femstavet med karakteristisk rytme. Strofen gjentas uavbrutt 3-5 ganger, og er en kjent bakgrunnslyd for de fleste av oss.

Reiret bygges relativt høyt i trær og busker og består av en nokså skrøpelig plattform laget av tørre kvister. Hunnen legger to hvite egg som ruges av begge foreldrene til de klekker etter ca. 17 dager. Ungene forlater reiret når de er flygedyktige, etter omtrent 4-5 uker. Ringdue kan ofte ha to kull per år.

Fuglen har de siste to tiår ekspandert i Norge og tilpasset seg til å hekke i byparker og villastrøk, og kan oppleves å være lite sky. Vi finner i dag ringdue i alle landsdeler, og den har også spredt seg fra lavlandet og opp mot fjellbjørkeskogen i Sør-Norge.

Ringdue er en trekkfugl, og overvintrer i Sørvest-Europa, men mange overvintrer også langs kysten nord til Trøndelag.