Ærfugl er vår største dykkand med en vekt på 1,6 - 2,8 kg og et vingespenn på 95-105 cm. Fuglen er utpreget marin og hekker tallrik langs kysten i salt- og brakkvann, også på Svalbard og Jan Mayen.

Det anslås at den norske bestanden er på rundt 190 000 par og at den er nokså stabil, men ærfugl svært utsatt for oljesøl under myting av vingefjær, samt ved ruging, da hunnen, ungene og eggene er lett bytte for mink, rødrev, kråker, oter og andre rovdyr. Spesielt på Svalbard eser man en bekymringsfull nedgang i bestanden. På grunn av dette, er arten lagt til i Artsdatabankens rødliste som nær truet (NT).

Ærfuglen viser tydelig kjønnsdimorfisme når det gjelder fjærdrakt. I sin praktdrakt er hannen hvit med svart buk. Hodet er hvitt med svart isse og grønne nakkesider. På brystet er fjærene lettere rosafarget. Bakpartiet og stjerten er svart. I eklipsedrakt er hannen svært mørk og uvatret. Øvre vingedekkere er er hvite. Hunnen har helårig mørk, gulbrun kamuflerende fjærdrakt med tydelig tverrvatring. Ungene ligner hunnen i fjørdrakt. 

Føden består av krepsdyr og muslinger, hovedsakelig blåskjell. Den kan dykke så dypt som 50-60 meter for å få tak i mat.

Paringssesongen starter i mars måned, og hannene kurtiserer hunnene med sitt velkjente "a-ooh-å". Reiret plasseres nær sjøen, skjult i høy vegetasjon og fôres med lyng, tare og dun som hun napper fra brystet. Dunet ærfuglhunnen fôrer reiret med er veldig mykt, og er derfor ettertraktet som fyll i eksklusive dynduner og iknende. Edderdun skiller seg fra andre typer dun ved at de ikke har stilk, men i stedet mothaker som hekter seg i hverandre, slik at de danner en myk, sammenhengende dott.  Dunsanking har vært en viktig næringsveil langs norskekysten, spesielt i Nord-Norge. Det bygges overbygde reir for fuglene, som de benytter år etter år. Dunet sankes etter at ungene har forlatt reiret.

Som regel legges mellom 4-6 egg som ruges ut etter ca. 28 døgn. Hunnene tar seg av ungene etter klekking og holder ofte sammen med andre hunner og deres unger. Hannene forlater hekkeområdet etter kort tid og drar til mytingsområdene ved beskyttede holmer og skjær for å myte de ytre vingefjærene. De kan ikke fly, og er sårbare i denne perioden Hunnen følger etter i juli-september.

Ærfugl finnes langs hele norskekysten, men er vanligst fra Trondheimsfjorden og nordover.